Ulefos Jernværk 360 år: Et norsk industrieventyr

Jernverket på Ulefoss, grunnlagt 8. august 1657, er en av Europas eldste gjenlevende industribedrifter. Jernværket er i dag et moderne og fremtidsrettet jernstøperi, der tradisjon og fagkunnskap videreføres gjennom automatisert teknologi.

Ulefos Jernværk, eller Holden Jernværk som det het den gangen, ble etablert 8. august 1657, på Ulefoss i Telemark, av riksadmiral Ove Gjedde og lensherre over Nordlandene, Preben von Ahnen. Jernverket kom i Cappelen-familiens eie allerede i 1835, da Diderik von Cappelen kjøpte Holden Jernværk. I dag er det hans tipp-tipp-oldebarn, Carl Diderik (62), som eier virksomheten.


Carl Diderik Cappelen

Produksjon av forbruksvarer til husholdning
Oppdagelsen av jernmalm på Fen ved Norsjø (2,5 km sør for Ulefoss) i 1652 var begynnelsen på jernverkseventyret på Ulefoss. På dette vesle tettstedet i Telemark hadde man de nødvendige forutsetninger; jernmalm, vannfall og god tilgang på trekull, og fra opprettelsen av jernverket i 1657 gikk man i gang med å produsere forbruksvarer av råjern til husholdningene.

Kostbart luksusprodukt
Hovedproduktet for jernverket ble raskt ovner. Det finnes spor etter ovnsproduksjon fra tidlig 1700-tall, men man regner siste halvdel av 1700-tallet som perioden da ovnsproduksjonen tok til for fullt. Den gang var en støpejernsovn et kostbart luksusprodukt som kun var tilgjengelig for borgerskapet.

Fra rundt 1850 ble det mer vanlig at også allmuen gikk til anskaffelse av støpejernsovner, da særlig i byene, hvor man opplevde stor befolkningsvekst og et stort behov for bedre utnyttelse av veden. Støpejernsovnene ble etter hvert også utbredt blant vanlige folk på landsbygda. Ved Ulefos Jernværk blomstret produksjonen, og salgstoppen ble nådd i løpet av siste halvdel av 1800-tallet.


Ovnsplater til støpejernsovnene

Eget kraftverk
I 1890 ble det etablert et vannkraftverk i tilknytning til jernverket. Dette forsynte jernverket med strøm, i første omgang til belysning. I 1911/1912 bygdes elektriske masovner til støpejernsproduksjonen. Dette var revolusjonerende innovasjon på tidlig 1900-tall, og Ulefos Jernværk mottok i samme tidsrom en innovasjonspris for denne nyutviklingen.


Ulefos Jernværk ca 1920.

1950: Endring i oppvarmingsmønsteret
For jernverket på Ulefoss var ovnsmarkedet blomstrende helt til en dramatisk endring fant sted rundt 1950. Folks vaner i forhold til oppvarming forandret seg, spesielt i byene. Etter 1945 ble elektrisk strøm ansett som et sosialt gode alle skulle ha råd til, og store deler av befolkningen gikk gradvis over fra vedfyring til bruk av strøm, parafin og olje til oppvarming.


Bilder fra støperiet, 1948

Modernisering og endring

Moderniseringen av Norge skapte endringer som ble vesentlige for Ulefos Jernværk. Salget av ovner begynte å avta, men det faktum at det var restriksjoner for bruk av strøm til et godt stykke inn på 1960-tallet, gjorde at salget fremdeles var stabilt høyt i en lang periode.

Men mens moderniseringen skapte utfordringer på enkelte områder, åpnet den også for nye muligheter for jernstøperiene. Økningen i antall privatbiler skapte behov for bedre veistandard, og en ny nisje vokste frem for Ulefos Jernværk, gategods, som er kumlokk, rister og rammer.

Gaffeltruck 1957

Kumlokkstøpingen tar til
I 1948 mottok Ulefos Jernværk en henvendelse fra sivilingeniør Christen Smith, som ønsket å støpe kumlokk og rister på jernverket. Lokkene, kalt Elkington-lokk, skulle støpes på lisens fra det engelske selskapet The Dover Engineering Works. Ulefos Jernværk takket nei til henvendelsen, da all produksjonskapasitet gikk med til å støpe ovner, i sær til gjenoppbygningen av Finnmark etter krigen.

Christen Smith kom tilbake med samme forespørsel i 1951, og denne gangen hadde forutsetningene endret seg. Gjenoppbygningen av Finnmark var så godt som avsluttet, og Jøtul var blitt en sterk og dominerende konkurrent. Ulefos Jernværk var på jakt etter nye produkter å støpe. Og Elkington-lokkene passet bra for produksjonsanlegget.

Det første Ulefos-lokket ble vist frem på en industriutstilling i Oslo i 1951. Det ble inngått en 20 års lisensavtale fra 1952 med the Dover Engineering Works, og kumlokkeventyret var i gang.

I dag, 65 år senere, utgjør gategodsprodukter til de nordiske og europeiske markedene tilnærmet 100% av produksjonen. Totalt støpes årlig 12 000 tonn med jernprodukter på Ulefoss.

Ferdigmalte produkter, 2015

-For å overleve som støperi og som en tradisjonsrik industri, må man være best. Det har derfor vært viktig å spesialisere seg og rendyrke en nisje. Mens Ulefos Jernværk valgte å fokusere på gategods, valgte støperiet Jøtul ovner som sitt kjerneområde. Nå er vi derfor meget glade og stolte over å kunne feire 360 år som en betydningsfull, norsk industribedrift, avslutter Carl Diderik Cappelen.